Jeg husker den natta katta til Hansn forsvant.
Den var ute med Hansen på holmen og feira St. Hans.
Men Hansen ble dritings på rødvin,
og så lånte'n trekkspill og sang,
så datt'n i bålet og katta fikk hetta og sprang.

Men oppi det bålet der lå det en bassist fra før,
som holdt kompet igang slik som gode bassister gjør.
Men Hansen som nettopp var kommet
fikk tøst av bassisten som sa:
"D'r varmere dit vi skal nå, enn der vi kommer fra."

Men katta til Hansen var dratt for å redde et liv.
Hu sprang mellom døddrukne trekkspill og fedre med kniv.
Hu spratt mellom pølser og lomper,
mellom båtdekk og sennep og snørr.
Da 'a kom inn til land var 'a fortsatt knuskende tørr.

De fleste trodde katta til Hansen hadde fler enn ni liv.
Unga pleide å slenge'n rundt i halen og kaste etter'n med kniv.
Dem pleide å pælme'n i ælva for å se om'n hvælva
seg rundt og kom ned med beina først.
Det va'kke rart at katta til Hansen aldri var tørst.

Men katta til Hansen var ute og følgte et spor.
Hu sprang helt til byen for å hente Hansen sin mor.
Og mora til Hansen var våken,
som mødre så ofte er,
så hu heiv seg i bilen, og katta ble overkjørt der.

Her slutter historien, og denne har ingen moral.
Katta ble stoppet ut til sparebøsse i en bankfilial.
Og Hansen brant helt til manda'n
og kom til St. Peters grind.
Trekkspellet derimot, det slapp dem aldri inn.
Nei.